Dylan-oversettelser – innspill til den norske språkdebatten?

Jan Erik Vold har gjort det. Ødeland Kvartal har gjort det. Håvard Rem og Åge Aleksandersen har gjort det. Arve-Gunnar Heløy og Tore Hestbråten har gjort det. Tom Roger Aadland gjør det fremdeles. Hva da? Gir ut plater med Bob Dylans sanger oversatt til norsk, selvsagt.

Den Nobelprisnominerte rockepoeten Bob Dylan fylte 75 år i år. Dette legger tydeligvis ingen hindringer i veien for et høyt aktivitetsnivå – i mai 2016 kom hans siste plate, Fallen Angels, hans trettisjuende studioalbum. Fansen demonstrerer et like høyt aktivitetsnivå. Både i Norge, Skandinavia og resten av verden oversettes Dylans sanger som aldri før. Det fins album med innspilte Dylan-sanger på godt over 20 språk.

Det nyeste norske tilskuddet til denne albummengden er fra i år, en oversettelse av hele Dylans Blonde on Blonde, et av artistens mest bejublede dobbeltalbum, som i år har 50-årsjubileum. Den norske versjonen av albumet er det den vestlandske singer-songwriteren Tom Roger Aadland som står for. Aadland ga også i 2009 ut et album med Dylans sanger – den gangen var det albumet Blood on the Tracks (1975) som i sin helhet fikk en norsk overhaling, og ble til Blod på spora.

Det er ingen tvil om at for artisten selv, og for svorne Dylan-fans, så representerer slike oversatte album nok en måte å dvele ved Dylans produksjon på. Men hva trenger vi andre disse albumene til? Ett svar på dette spørsmålet handler om at sangoversettelser generelt, og Dylan-oversettelser spesielt enten implisitt eller eksplisitt utgjør bidrag til en viktig, norsk språkdebatt.

Engelsk er i dag et språk de aller fleste (dog ikke alle) nordmenn forstår godt. Derfor får i prinsippet så å si all oversettelse fra engelsk et språkpolitisk skjær. Så lenge vi oversetter fra engelsk, definerer vi det som et ’fremmed’ språk.

Og når sangoversetterne oversetter fra engelsk, så avslører de også noe viktig for alle som hører på – nemlig det at dette velkjente språket fremdeles har en fremmedhet over seg. Selv om vi forstår det godt, føler vi ikke nødvendigvis betydningene like intenst som når vi hører og leser morsmålet. Dette har sammenheng med det vi ser hos mange av de som aldri ville bannet på norsk, men likevel ser ut til å kunne koste på seg et lite ’shit’, eller ’føkk’ innimellom. Noen sangoversettere  er seg også bevisst på denne effekten. Den norske Sting-oversetteren Kjell Inge Torgersen uttalte til Stavanger Aftenblad i forbindelse med utgivelsen av albumet Aks av gull: ”Vi forstår godt engelsk i Norge, likevel tror jeg vi kan miste noen nyanser av tekstene så lenge vi ikke hører dem på vårt eget morsmål” (10. Oktober 2005). Men uansett om sangoversetteren er seg dette bevisst eller ei, blir framføringer av sangoversettelser alltid en form for språkpolitikk i praksis, fordi den skaper kontraster mellom den opprinnelige, kjente musikken og teksten og klarheten i det norske, som avdekker, og bringer fram i dagen.

’Morsmålet’ er for Kjell Inge Torgersen, slik det også er for Tom Roger Aadland, nynorsk, koplet opp mot artistens egen vestnorske dialekt. Og spesielt i Torgersens uttalelser blir det tydelig at det ligger en språkpolitisk tanke bak oversettelsesprosjektet: ”I Noreg fins det mange sinte målmenn – og nynorsk er nettopp språket for kjenslene. Dveling krevjer nynorsk. Bokmål brukar me i nettbanken” (abcnyheter.no 2. Juni 2006). Torgersen bruker prosjektet sitt til å aktivt agitere for nynorsk, noe som av og til støttes ivrig fra sidelinja (les: YouTube): ”Syns det er fantastisk bra at artister som han her synger på nynorsk, bruk dialekten til det den er verdt!!!”. Samtidig faller måten Torgersen gjør dette på noen tungt for brystet: ”at nynorsk er ”språket for kjenslene” og at ”dveling krever nynorsk” er selvsagt språksjåvinistisk sludder og gjør bare vårt vakre sidemål en bjørnetjeneste i en tid hvor det er under fornyet angrep” (groove.no 7. November 2006).

For Torgersen er sangoversettelse en måte å bedrive språkpolitikk på, og både uttalelsene og sangene hans skaper engasjement og debatt. Og selv om Dylan-oversettelsene har ført til mindre hissig språkdebatt, er likevel slike praksiser viktige, for å vedlikeholde søkelyset på det engelske språkets rolle i det norske kulturlivet, på forholdet mellom bokmål og nynorsk, og på de norske dialektenes stilling. Oversettelse innebærer å velge den målformen eller varieteten det skal oversettes til, og dette valget er aldri hundre prosent nøytralt. I tillegg til valget mellom bokmål og nynorsk, så vil det for mange være et alternativ å synge på sin egen dialekt. Når det gjelder Dylan-oversettelser i Norge, så har ulike oversettere valgt ulikt. Jan Erik Vold benytter et muntlig Oslo-språk, Håvard Rem oversatte tekstene til bokmål og Åge Aleksandersen oversatte disse videre til trønderdialekt, og det nyeste tilskuddet på stammen, Johan Aarstein & Ida Løvheim, synger Dylan på nordnorsk dialekt. Slike prosjekter minner oss på at vi, til tross for at vi har omfavnet det engelske språket, fremdeles er et land der dialekter står sterkt. Sangoversettelse, og framføringen av oversettelser, blir en arena hvor man kan uttrykke slike språkholdninger, og kanskje også kjempe for sitt ståsted.

 

 

Reklamer
Publisert i Valg av sangspråk | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Stoltenberg-engelsk i NATO – striesekk eller staselig språkbunad?

I takt med at den gjengse nordmanns ferdigheter i engelsk øker, rustes det til kamp mot de vi føler ikke holder mål. På nett diskuteres politikeres engelskkunnskaper så vokaler og konsonanter fyker, og Jens Stoltenberg er en av dem som har fått gjennomgå. På sol.no er det stort sett enighet om at det nesten er ”ingen i Norge som er like dårlige som Jens Stoltenberg i engelsk,” og på skravlesidene til nettstedet dinbaby tilbringes stundene der barnet sover med å snekre sammen uttalelser av typen: ”burde det ikke være et minstekrav for statsoverhoder at de klarte å beherske det engelske språket sånn noenlunde muntlig også??” Tross disse påståtte skavankene har Stoltenberg altså greid å lande jobben som generalsekretær i NATO, en stilling hvor man skulle tro at høy grad av mestring av internasjonal kommunikasjon er en forutsetning for suksess. ”NATOs generalsekretær må vite nøyaktig hva han sier,” påpeker Lars Molteberg Glomnes i Aftenposten 24. mars i år. Dette krever et godt utviklede fremmespråksferdigheter.

NATO har to offisielle språk, engelsk og fransk, og egne, interne mål på hvor stor grad av språkferdighet som kreves av stillingssøkere. For det primære språket, engelsk, omtales dette nivået som enten PROFICIENT eller, alt etter stillingens natur, som ADVANCED. Kommentatorer som de ovenfor vil nok nøle med å bruke disse termene for å beskrive Stoltenbergs engelsk, selv om noen av dem peker på at ordforråd og grammatikk da vitterlig ikke er så verst, det er bare uttalen som er skikkelig ille. Gjenspeiler dette de faktiske forhold rundt Stoltenbergs engelskprestasjoner?

Som de fleste av oss så kan ikke Stoltenberg konkurrere med morsmålsbrukere når det gjelder eleganse og språklig overskudd. Samtidig, når man lytter til intervjuer han har gjort, så hører man at språket hans i stor grad er grammatisk og idiomatisk korrekt. Som mange profesjonelle muntligspråkbrukere kommuniserer han enkelt, rent og effektivt, også når han snakker engelsk. Når det gjelder lydverk og intonasjon så merkes imidlertid en klar påvirkning fra norsk. Og dette provoserer enkelte kraftig. Ifølge én så blir dette ”frykteligt tungt” å høre på, muligens i betydningen vanskelig å forstå. Men for de fleste ser det ut til å handle om en form for skamfølelse. De syns det er ”flaut . . . rett og slett;” de blir ”pinlig berørt,” og syns det hele er ”skammelig.” Enkelte proklamerer sågar sin avsky – følgende er øverste, ordrette kommentar under en YouTubevideo som viser Stoltenberg som blir intervjuet av CNN:

This is the main reason why i’m leaving this country for good. Good i hate that accenct you have while talking english. Goodbye you messed up country. My new home is no longer Norway, it’s the States.

Å sende seg selv i landflyktighet er en rimelig sterk reaksjon som gir all grunn til å stille spørsmålet hvorfor vi reagerer så sterkt på norsk-engelsk uttale. En delvis forklaring får vi fra den indiske sosiolingvisten Braj Kachru som i sin modell plasserer Norge blant land som aldri har blitt kolonisert av en engelsktalende makt, og hvor språket først og fremst brukes som internasjonalt kommunikasjonsverktøy. I slike land er det en sterk tendens til at man orienterer seg mot britiske og amerikanske språknormer. Det at vi aldri har blitt invadert av dem gjør kanskje at vi kan tillate oss å være imiterende fans av disse kulturene som er så mye større og mektigere enn oss. Vi vil høres britiske eller amerikanske ut, selv om dette for de flestes vedkommende er uoppnåelig. Kanskje gjør dette oss hårsåre?

I tillegg har vi et rykte å leve opp til. I undersøkelse etter undersøkelse troner Norge på eller nær toppen av lista over land med god språkferdighet. Med andre ord handler det muligens også om en variant av den norske selvgodheten. Det er typisk norsk å være god – i engelsk. De som snakker språket med det vi oppfatter som dårlig uttale slår dermed sprekker i vårt kollektive, språklige selvbilde.

Kanskje er vi på vei mot å bli mer nyanserte: ”Jeg liker at nordmenn snakker med norsk aksent, framfor å gjøre forsøk på å høres ut som en amerikaner eller engelskmann,” sier én på dinbaby, og fortsetter: ”Kan ikke si jeg hører så veldig mye feil bortsett fra aksenten noe jeg finner sjarmerende. På lik linje med en franskmann som snakker med aksent…og en italiener.”

Mens sjarm selvsagt kan være et stikkord, så kan man kanskje også spørre om ’aksent’ til og med kan ha en praktisk funksjon? Våre politikere – som påfallende ofte utviser denne blandingen av god uttrykks- og kommunikasjonsevne og norskpåvirket uttale – er tilstede i internasjonale sammenhenger som representanter for sitt land. De utfolder seg i fora hvor tunge, lett gjenkjennbare afrikanske, asiatiske og russiske aksenter florerer. Det er med andre ord aksept for dette, og den norske uttalen utstyrer våre representanter med en slags språklig bunad som gjør det tydelig hvem de representerer. Overfor morsmålsbrukere signaliserer man i tillegg klart at man ikke er ute etter å konkurrere språklig. Prøver man å framstå som brite eller amerikaner er det altfor lett å ende opp med å framstå som en brite eller en amerikaner som har litt tungt for det. Ved å unngå å konkurrere språklig kan man flytte konkurransen over til andre elementer, for eksempel innholdet i det som blir sagt.

For politikere kan det altså være hensiktsmessig å ha en uttale som markerer deg som norsk, og som ikke-morsmålsbruker. For en politiker er dette ’god engelsk’. For andre typer aktører på den globale arenaen stilles det andre krav. Musikkartister, for eksempel, beveger seg innenfor en estetisk dimensjon hvor ideen om perfekt beherskelse av et verktøy – språklig så vel som musikalsk – står sterkt. Eventuelt ideen om bevisste brudd med kravene til perfeksjon. Poenget er at ’god engelsk’ kan være flere ulike ting. Det kommer an på hvem du er og hva du skal. Stoltenberg skal ut og tjene NATO. Vi ønsker språklig lykke til.

 

Publisert i Uncategorized | 7 kommentarer

Engelsk eller norsk i sangtekster?

Dette var tema fredag ettermiddag på Dei nynorske festspela i Volda, i slutten av juni, 2012. Der var kulturredaktør Jan H. Landro i samtale med undertegnede, tekstforfatter for Hellbillies og nyslått festspeldiktar Arne Moslåtten, og festspelutstillar og musiker Egil Olsen:

Foto: Vilde Moltudal

Dette er jo et gammelt tema og en stadig tilbakevendende debatt. Går det egentlig an å si noe nytt om det? Vi var innom en god del forskjellige aspekter i løpet av samtalen men mitt hovedbidrag var vel at det som bør avgjøre språkvalget – engelsk eller norsk – og eventuelt grad av ‘finpussing’ av engelsken – er hvilket publikum man sikter seg inn mot, slik jeg har skrevet om tidligere her i bloggen. En utøver har (minst) to hensyn å ta: Sin egen kunstneriske integritet, og publikums forventninger. Språkvalget har konsekvenser i begge henseende, og det kan derfor være en god idé å være seg bevisst hva man velger å ‘gjøre’ med språk.

Mine to samtalepartnere har begge tatt bevisste valg. Moslåtten skriver på Hallingdialekt, og blir slik en forpakter og formidler av et av mange norske mål som er i rask endring – det er kanskje ikke mange generasjonene om å gjøre før ingen lenger egentlig vet hva som menes med Ei krasafaren steinbu. Olsen har derimot valgt seg engelsk (et engelsk som det virker som han varierer litt alt etter hva slags effekt han ønsker å oppnå; som for eksempel i sangene Singer/Songwriter og Grow a Heart (den første av disse får meg forøvrig til å tenke på eksotisering, som er et fenomen jeg har skrevet om her inne tidligere)).

Når disse to reflekterer over valget de har tatt, så fokuserer Moslåtten blant annet på utfordringen med å skrive på norsk, som handler om at man er mer utsatt for kritikk fordi kravet til litterær kvalitet blir større, noe som kanskje kan dreie seg om at vi i motsetning til i engelskspråklige land ikke har noen særlig tradisjon for å skrive på en lettbeint, repeterende måte. På spørsmål om folk i Norge forstår Hallingdialekten svarer Moslåtten at dette ikke har vært noe problem i det hele tatt – etter hans erfaring er det å snakke en dialekt selv, likt med å ha en generell kompetanse på å forstå andre dialekter.

Olsen er helt tydelig på at valget av engelsk, for ham, som representant for en forholdsvis ‘smal’ stil, handler om å nå ut til et størst mulig publikum. (Det hører forøvrig med til historien at Olsen, til ære for publikum på Dei nynorske festspela, hadde oversatt sangene sine til nynorsk. Med hovedfokus på innholdet hadde Olsen oversatt disse sangene mer eller mindre direkte, slik at tekstene ikke lenger passet rytmisk til musikken, hvor da løsningen ble å deklamere dem – isteden for å synge – med musikken som bakteppe. Effekten var slående; direkte oversettelse er en effektiv måte å skape humor på, og Olsen framstod som sjarmerende lite selvhøytidelig).

Selv om man kanskje kan diskutere om det som kom fram i samtalen representerte noe direkte nytt, så ble det nå iallfall en hyggelig og interessant samtale. Og nettopp dette at den ble hyggelig – og ‘ikke-moraliserende’ (sitat samtaleleder Landro) – speiler kanskje en forholdsvis ‘ny’ atmosfære i debatten omkring engelsk i norsk nærings- og kulturliv. Fra en tidvis sterk skepsis til engelskens inntog og en opplevelse av usikkerhet omkring hva som vil skje med norsken i nær og fjernere framtid, har vi gradvis bevegd oss over i et landskap hvor engelsken, også blant ‘intelligentsiaen’ og kultureliten, betraktes ikke bare som noe uunngåelig, men også som noe formålstjenlig, og hvor man i stadig sterkere grad blir klar over at norsken tross engelskinnrykket står sterkt, og at en god språkpolitikk sannsynligvis vil være i stand til å sikre at dette vedvarer. Med andre ord så kan det være slik at vi er iferd med å bli mer språklig tolerante. At vi er i ferd med å bygge opp holdninger som innbefatter begreper som at flerspråklighet er en rikdom, heller enn en trussel. At flerspråklighet gir oss valgmuligheter og gjør oss klokere. (Og her er vi kanskje ved utgangspunktet for Språkåret som går av stabelen i 2013, under ledelse av Nynorsk kultursentrum).

Det som blir viktig å tenke på er imidlertid at slike holdninger og en slik retorikk (skal man tørre å kalle den politisk korrekt?) har en tendens til å ville undertrykke det faktum at det innenfor et slikt flerspråklighetslandskap alltid vil befinne seg et språklig hierarki. Og at for vårt vedkommende, så ligger engelsk der, om ikke på, så iallfall ganske nær toppen. Dermed så vil det nok være tilfelle at engelsken – om den ikke direkte truer norsken på livet – forårsaker andre, mer subtile problemer. Ett av disse problemene kan tenkes å være at man havner i en språklig underlegenhets- og kanskje også underdanighetsposisjon overfor engelskspråklige. At man ikke stiller like sterkt i konkurransen (for eksempel på den globale pop- og rockarenaen). På sikt kan det tenkes at dette problemet vil bli mindre prekært, ettersom antallet ikke-angloamerikanske engelskbrukere fortsetter å vokse, og ettersom land som Norge etterhvert får sine egne, ‘innfødte’, som har lært engelsk fra like tidlig av som norsk, og som dermed kan sies å ha (en variant av) engelsk som sitt morsmål. Men foreløpig er dette en reell problemstilling, som vi trenger mer forskning på, slik at vi kan få fram ‘nye’, og kanskje litt mer håndfaste svar på hva konsekvensene er, når vi velger engelsk. Spesielt med tanke på regjeringens varslede økte, internasjonale musikksatsning.

Publisert i Valg av sangspråk | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Det går godt an å vinne Grand Prix med dårlig engelsk

Det går godt an å vinne Grand Prix med dårlig engelsk. Dette kan forklare mye. For eksempel så kan det forklare hvorfor det legges få eller ingen ressurser inn i å kvalitetssikre engelsken i tekst og uttale, mens intet er spart på når det gjelder å sikre at ikke et beinpar trår feil i koreografien, at ikke en extension når kortere enn nest nederste ribbein, og at kjolen ikke når en millimeter for langt nedenfor rumpa.

Et eksempel på at det går an å vinne Grand Prix med dårlig engelsk, er tyske Lena Meyer-Landrut, som vant med låta Satellite i Oslo i 2010. Til tross for at teksten til låta inneholdt merkverdigheter som ‘I even painted my toenails for you/I did it just the other day’, og uttalen minnet mest om et språklig stevnemøte mellom en pre-Higgins Eliza Doolittle og Angela Merkel, så vrikket hun seg effektivt inn i Europas hjerter i sin lille sorte, og mange husker nok fremdeles det Joker-aktige smilet på de emo-fargede leppene.

Teksten til side (det er ikke egentlig noe rent grammatisk å utsette på den), så kan det forsåvidt godt tenkes at det sterkt ikke-helt-standard-britiske ‘anstrøket’ i Meyer-Landruts engelsk oste av autentisitet for europas (ikke-britiske) ungdom. Iallfall synes ikke uttalen å utgjøre noen hemsko for hjemmepublikumet, som trykket Landrut til sitt hjerte og sørget for at Satellite og debutplata My Cassette Player oppnådde førsteplass på hitlista og over 500,000 solgte album.

Her i Norge – og forøvrig i Europa – kan det vel synes om om interessen dabbet forholdsvis fort av. Dette kan vel ha flere årsaker; de fleste Eurovision-hits er jo av typen døgnfluer og vil uansett bare flakse ørlite med vingene før de dratter til jorden og dør. Men det er likevel interessant å spekulere i om engelsken kan være med og spille en rolle når det gjelder mottakelsen av slike sanger i Norge.

Norge, sammen med de øvrige skandinaviske landene, ligger i europatoppen når det gjelder grad av språkferdighet i engelsk. Gjør dette oss mer kresne når vi lytter til musikk – selv popmusikk der tekstene angivelig ikke er særlig viktige? Gjør det at når tyskerne hører noe som er til forveksling likt noe grasrotautentisk britisk, så hører vi et litt småkomisk forsøk på å høres ut som noe Meyer-Landrut så åpenbart ikke er? Følgende sitat fra en anmeldelse av plata i Dagbladet kan tyde på det:

«Skulle noen henge seg opp i noe negativt ved Hannover-jenta, så må det kanskje være den eiendommelige engelskuttalen, som Turboneger-bassist og «Trygdekontoret»-boss Thomas Seltzer presist og passe spydig døpte om til Schwarzwald-cockney i sosiale medier i går».

Der Lena Meyer-Landrut er et eksempel på at man kan vinne Grand Prix med dårlig engelsk, er årets vinner, svenske Loreen, et eksempel på at man også kan vinne Grand Prix med god engelsk. Teksten er sjangerkorrekt i tema og utforming, den er elegant uten å bli pompøs, og den inneholder sofistikert språklek (u-u-u-u-u-up, med referanse til Rihanna og landeplagen Umbrella-ella-ella-eh-eh-eh-eh-eh?). Loreens uttale går i retning det perfeksjonerende heller enn det eksotiserende, og hun vil for de fleste høres ut som en mer eller mindre vaskeekte anglo-amerikansk artist (selv om det fins små, avslørende detaljer, som for eksempel i uttalen av r etter vokaler (i ord som for eksempel door og higher). Selv i de variantene av engelsk hvor man vanligvis uttaler alle r-ene, som for eksempel (de fleste typer av) amerikansk engelsk, som er den varianten det høres ut som Loreen sikter seg inn mot, vil man i visse kontekster droppe r-en. Et ord sunget på slutten av en frase med r til slutt (som door), vil vanligvis miste r-en. Spesielt, faktisk, ord som nettopp door, som har en ‘dyp’, bakre vokal i seg. Her uttaler Loreen likevel r-en, mens hun dropper den i sist-i-frasen-ordet higher).

Andre av årets deltakere hadde kanskje ikke like vellykket bruk av engelsk. Et interessant eksempel her er Tyrkia, hvor det for undertegnede under finalen lenge forble uklart hvilket språk det ble sunget på. En tekstsjekk på Internett avslørte at språket var engelsk, og jeg og mitt selskap kunne kose oss med:

«Hop on to my ship baby I’ll make you fly
you love me and you know that baby don’t you lie
like me like I like you and say naninaninaninanina»

Perler som denne hindret overhodet ikke Tyrkia i å havne på 7. plass. Naturlig nok, kanskje, siden deltakende land hvor befolkningens språkferdighet er høy nok til at man bryr seg om slikt, eller land hvor befolkningen har morsmålskompetanse, er tallmessig underlegne i konkurransen. Ellers så spiller jo selvsagt en mengde andre faktorer også inn, slik som musikken (det skulle jo bare mangle), kvaliteten på vokalprestasjonen, et godt show, og poenggivernes brennende ønske om fortsatt fredfullt naboskap.

Vi må også nevne de gode forsøkene på å skaffe seg både i pose og sekk, nemlig hybridene – sangene der morsmålet ble brukt med innslag av engelsk (eller vice versa), i et forsøk på å kombinere en hjemlig identitet med internasjonalisering. Etter min forsøksvise matematikk gjaldt dette i år ca. fire av de ialt 26 bidragene. Frankrike var ett av dem. Linda Eide, som i år deltok i panelet som kommenterte alle låtene på norsk TV i forkant av finalene uttalte om Frankrikes bidrag at fransken var utrolig kul, og derfor ble det så skuffende når engelsken kom, for da ble det mulig å skjønne hva sangen handlet om . . .

Seks land, Serbia, Makedonia, Spania, Estland, Bosnia & Herzegovina og Albania, hadde i år valgt å la artistene synge på sitt eget språk. Et av disse landene – Serbia – havnet helt oppe på 3. plass. Vi kan altså trygt konkludere med at suksess i Grand Prix i 2012 sannsynligvis har hatt lite med språkvalg å gjøre. Dette er i seg selv umåtelig interessant, men det blir viktig å ikke forveksle dette med et bevis på at språkvalg (og språkkvalitet) i sangtekster ikke er viktig i andre kontekster. I tillegg så bør det kanskje også finnes et liv utenfor Eurovision for gode sanger og gode artister. Spørsmålet da er er om man lykkes best på serbisk eller tyrkisk engelsk?

Publisert i Valg av sangspråk | Merket med , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Tips til deg som skriver sangtekster på engelsk

Mange norsktalende musikere ønsker å skrive sangtekster på engelsk. Dette er ikke så rart. Vi har vokst opp med norsk, men vi har faktisk også ‘vokst opp med engelsk’. Fra den dagen vi blir født, strømmer pop-, rock- og jazzmusikk på engelsk ut mot oss fra diverse høyttalere. Når vi blir større ønsker vi å ‘bli som våre helter’, og dette innebærer selvsagt å ta opp i oss musikken deres, og språket de bruker i denne musikken.

I tillegg er det praktiske årsaker til at vi velger engelsk. Mange har internasjonale ambisjoner, og engelsk er i dag det nærmeste vi kommer et ‘verdensspråk’.

Men så er det da fremdeles slik at de fleste av oss behersker norsk adskillig bedre enn vi behersker engelsk (selv om vi kanskje får gode karakterer i videregående skole, eller studerer engelsk på universitetet). Dette gjør at når vi skriver sangtekster på engelsk, så er det en risiko for at disse tekstene blir ‘dårligere’, enn hvis vi hadde skrevet på norsk, og ‘dårligere’ enn tekstene til de som har engelsk som morsmål.

Det jeg har tenkt å gjøre i dette innlegget er først å si litt om når (og hvorfor) det kan være problematisk at tekstene blir ‘dårligere’, og videre vil jeg gi noen tips for hvordan man kan gå fram med å jobbe med engelsken når man skriver sangtekster.

1. Når (og hvorfor) blir ‘dårlig’ engelsk et problem?

‘Dårlig’ engelsk er ikke nødvendigvis alltid et problem. En viktig ting det kommer an på, er hvilket publikum man har sett for seg at man skal spille og synge for.

a) Jeg skal kun spille låtene mine i Norge

Hvis målet er å spille for et utelukkende norskspråklig publikum, så er det kanskje ikke så nødvendig å bekymre seg for engelsken. Likevel kan det være en idé å skrive seg bak øret at også nordmenn og -kvinner, gutter og jenter, blir stadig bedre i engelsk, noe som gjør at man godt kan få reaksjoner også fra et norskspråklig publikum hvis kvaliteten på de engelske tekstene blir for dårlig.

b) Jeg skal spille låtene mine i Norge, Europa, og utenfor Europa (f.eks. Japan)

Her gjelder litt det samme som under a) (hvis vi trekker fra Storbritannia og andre land der befolkningen har engelsk som morsmål). Det vil imidlertid være store forskjeller i språkferdighetsnivå mellom de forskjellige landene, slik at hvis det for eksempel er turné i Nederland det er snakk om, er det teoretisk sett nødvendig å ‘passe bedre på’ enn om man skal turnere i Italia eller Japan.

c) Jeg har ambisjoner om å slå igjennom i Storbritannia og/eller USA

Her blir det viktig å være klar over at vi språklig sett automatisk havner i en situasjon hvor vi konkurrerer med ‘eksperter’ (og at en utenlandsk aksent og ‘rare’ tekster kun unntaksvis blir opplevd som sjarmerende). Dette kan vi forberede oss på på to måter (som jeg kommer til å si mer om i punkt 2 nedenfor): Vi kan enten jobbe med å perfeksjonere engelsken vår (helst i samarbeid med en eller flere av disse ‘ekspertene’), eller vi kan ‘eksotisere’ tekstene. Dette siste er en måte å prøve å unngå å sette seg selv i en konkurransesituasjon på, gjennom å spille bevisst på det norske såvel som det engelske i både framføring og tekst (med andre ord, ta grep for å prøve å sikre seg at ens utenlandske aksent og ‘rare’ tekst faktisk blir opplevd som sjarmerende).

d) Jeg skal spille inn låtene mine på plate (her i Norge)

En låt som blir spilt på konsert er en der-og-da-greie hvor mange av detaljene forsvinner inn i de akustiske omgivelsene eller flyter forbi i øyeblikket, og man kan derfor ‘slippe unna’ med mye. På plate blir alt mye mer gjennomsiktig, i tillegg til at tekstene gjerne blir trykt på coveret for all ettertid. Derfor kan det være en god idé å jobbe seriøst med den engelske teksten, selv om man sikter seg inn mot et fortrinnsvis norskspråklig publikum. En annen god grunn til å jobbe med tekstene, er at en plate nå for tiden som regel også vil bli gjort tilgjengelig på nettet i en eller annen kanal. Dermed vil produktet også bli tilgjengelig for et globalt publikum, inkludert mennesker med engelsk som morsmål, og det skader jo ikke å optimalisere sine sjanser også overfor dette publikumet.

2. Tips til hvordan man kan jobbe med sangtekster på engelsk

Jeg har delt inn disse tipsene i to kategorier, én for hvis man velger å gå for ‘perfeksjonering’ (som man kan velge å gjøre i ulik grad, alt etter hvilket publikum man sikter seg inn mot), og én for hvis man velger å gå for ‘eksotisering’ (se ovenfor). Disse tipsene er ment som ‘hjelp til selvhjelp’. Etterpå sier jeg litt om det å jobbe med en konsulent, før jeg føyer til et ‘etterord’, hvor jeg tar opp spørsmålet om sangtekster er viktige nok til å bruke såpass mye tid og ressurser på. Til slutt summerer jeg opp de ulike tipsene i en liste.

a) Perfeksjonering

  • Grammatikk

Det grammatiske bør selvsagt være på plass hvis man ønsker å perfeksjonere. Det tar seg dårlig ut når teksten inneholder brølere av denne typen (de fleste eksemplene nedenfor er hentet fra teksten til Beautiful Song, Latvias bidrag til årets Melodi grand prix):

My father smiled when gave me my guitar (manglende pronomen (when he gave)) Recording song with Sir Paul McCartney (feil preposisjonsbruk (a song), eventuelt feil bruk av tall (songs), alt etter hva som er ment)

Det vi kan gjøre selv for å unngå slike feil, er følgende:

i. Bruke en god, oversiktlig grammatikkbok, og slå opp bruk av pronomen, preposisjoner og tall, osv. for å sjekke riktig bruk. Fordelen med dette er at ting blir utførlig forklart, så man lærer seg ting som kanskje sitter til senere.

ii. Eventuelt kan vi slå opp på nøkkelord i teksten (her: when, record) i en god engelsk-engelsk ordbok og finne lignende eksempler, som gir en pekepinn på hvordan en setning med dette ordet i skal ‘se ut’. For eksempel kan vi når vi slår opp på when finne setninger som when she went for breakfast, eller when he built the house, som begge indikerer at subjektet i setningen (her i form av et pronomen) må nevnes eksplisitt (she/he).

iii. Det kan også være en god idé å Google frasen. Hvis vi for eksempel Googler frasen «Recording song with» (nettopp slik, med hermetegn), så vil vi finne flere eksempler på bruk av denne, men hvis vi ser litt nøyere etter, så vil vi se at disse utelukkende befinner seg i overskrifter (på nyhetsartikler, ol.). Da bør vi bli mistenksomme. I dette tilfellet er det slik at kutting av ubestemt artikkel er en type forkortelsesmetode som kun brukes i gitte kontekster av engelskspråklige skribenter. Styr unna, med andre ord. Andre ganger vil vi ved bruk av denne metoden ikke finne noen, eller bare noen få treff. Dette betyr også i de fleste tilfeller at vi bør styre unna. Sist, men ikke minst, gjelder det å sjekke kilden. Er det faktisk snakk om en engelskspråklig kilde, eller er det snakk om en webside hvor andre har skrevet ‘feil’ engelsk?

iv. Ellers kan det være på sin plass å påpeke at ‘grammar check’ i Word eller lignende også kan være til en viss hjelp når man skriver sangtekster.

  • Idiomer og metaforer

I Latvia er den engelske språkferdigheten av ulike årsaker generelt lavere enn hos oss i Norge. Norske artister vil ikke nødvendigvis produsere så mange grammatiske feil. Likevel kan det ofte være problemer, for eksempel av idiomatisk art (på nivået der ord kobles sammen til typiske måter å si ting på), og når det gjelder metaforbruk (billedbruk).

Følgende utgjør et idiomatisk problem i Beautiful Song:

If this song became a big known hit

Hvis vi tenker oss et komma mellom big og known er det ikke her snakk om noen direkte grammatisk feil, men mer om at slik ville ikke en engelskspråklig person normalt uttrykt seg. Resultatet blir at forfatteren av teksten/artisten framstår som ikke helt kompetent. (Interessant nok, så fins det en side med ‘original lyrics‘ for Beautiful Song, som tydelig er en versjon av teksten, men som likevel er ganske ulik den artisten synger. Her brukes det mer korrekte uttrykket worldwide hit).

Når det gjelder idiomer, så vil jeg som hovedråd foreslå å Google frasen, som beskrevet ovenfor.

Når det gjelder metaforer, så er det oftere slik at vi ikke nødvendigvis kan snakke om direkte feil, verken grammatiske eller idiomatiske. Metaforer er bilder vi bruker for å beskrive noe, for å påkalle noen følelser hos de som hører/leser teksten (en sangtekst er ofte et eneste langt bilde på noe utenfor seg selv). Noen ganger ønsker vi å skape glede, andre ganger tristhet og sorg. Noen ganger ønsker vi også å sjokkere. Poenget her er at når vi lager slike bilder på vårt eget språk, så har vi oftest noenlunde god kontroll på hvilke følelser vi påkaller hos publikum. Når vi skriver på et språk som ikke er vårt eget, så har vi  ikke den samme kontrollen på hva morsmålsbrukerne av språket vil føle. Ordene og uttrykkene påkaller ikke så sterke følelser hos oss, som morsmålsord og -uttrykk gjør (en interessant artikkel om dette her), og dermed er det lett å anta at et morsmålspublikum har den samme distansen. Og det har de ikke. For å vise dette med et eksempel, så kan vi igjen ta en titt på Latvias bidrag, Beautiful Song, hvor innholdet i sangen – en dagboksaktig framstilling av MGP i fortid, nåtid og framtid (en (meget) fiktiv framtid hvor artisten har vunnet MGP) – kan sees som et bilde på hvor sterkt artisten ønsker å vinne MGP. Intensjonen framstår som lett humoristisk, men resultatet i forhold til et engelskkompetent publikum blir dessverre heller ufrivillig komisk (det vil si, man ler ikke med artisten, men av artisten):

I was born in (a?) distant 1980/The year the (that?) Irish Johnny Logan won/Now he’s old, you know, still kinda famous

Med mindre vi går ut fra at det her er snakk om kulturforskjeller – at det i Latvisk kultur er OK å ‘henge ut’ folk som gamle og avdanka i poptekster (noe jeg kanskje ikke tror?) – så vil jeg si at vi her muligens har foran oss et eksempel på manglende følelse for hva et engelskkompetent publikum vil føle eller oppleve når de hører og ser dette.

Tips til hvordan vi kan danne oss et bilde av hvordan et morsmålspublikum vil oppleve noe en selv har skrevet:

v. ‘Oversettelsesmetoden‘: Forsøk å oversette det du har skrevet på engelsk til norsk, og se hvordan du opplever det (du vil oppleve det du har skrevet sterkere). Frasen vil sannsynligvis ikke lenger passe rytmisk til musikken, men prøv å overse dette, og fokusér på det innholdsmessige. Ville du vært komfortabel med å synge ‘nå er Johnny Logan gammel, vet du, og fremdeles berømt på en måte’? Hvis svaret er nei (vel vitende om at det er sannsynlig at Johnny Logan selv vil komme til å få høre sangen . . .), så er det nok lurt å prøve å skrive det hele om. Hvis svaret er ‘ja, jeg ønsker faktisk å ‘røske litt opp i publikum (og Johnny Logan)’, og er eventuelt villig til å risikere latter av feil type’, da er det selvsagt bare å kjøre på. Poenget her er ikke å kvele den kunstneriske friheten, men å skaffe seg en viss grad av kontroll over det man kommuniserer.

vi. Oversettelsesmetoden kan eventuelt brukes sammen med en annen teknikk – det omvendte tankeeksperiment: Forestill deg en engelskspråklig (eller annen ikke-norskspråklig) artist forsøke seg på å synge teksten til deg på norsk (med sterk inderlighet i stemmen, og aldri så lite utelandsk aksent). Hvordan ville du opplevd dette?

b) Eksotisering

Alternativet til perfeksjonering av engelsken, er eksotisering av det språklige i sanger. Med begrepet eksotisering mener jeg måter å bruke (deler av) sin opphavelige kultur og sitt opphavelige språk på, samtidig som man internasjonaliserer produktet på ulike måter (for eksempel ved delvis bruk av engelsk). Slik kan man skape en unik identitet for artisten og produktet, i tillegg til at man unngår en for direkte sammenligning med ‘engelskekspertene’ (morsmålsbrukerne).

Når det gjelder uttale er eksotisering blitt brukt med stort hell av den islandske artisten Bjørk, som lar de islandske fonemene sprenge seg vei gjennom engelsken som TNT gjennom skrukkete berg.

På tekstplanet kan det handle om disse tingene:

vii. Litt som hos Bjørk på uttaleplanet, så kan vi kanskje tenke oss en fornorsket skriftlig engelsk, hvor vi i utgangspunktet holder oss til engelsk, samtidig som vi bevisst bruker fornorsket grammatikk og fornorskede idiomer. Det at det sannsynligvis ikke finnes særlig mange eksempler på de som har lykkes med dette har kanskje å gjøre med at mens det er stor variasjon i talemålet i alle språk, så er det adskillig mindre variasjon i skriftspråket, slik at når noen kommer og vil ‘tøyse’ med skriftnormene, så er det større sjanse for at dette rett og slett bare vil bli oppfattet som feil og som estetisk skjemmende.

viii. Man kan blande morsmål og engelsk (lage flerspråklige tekster). Dette fenomenet kan observeres for eksempel i ikke-amerikansk rap/hip hop (dette eksemplet fra italienske Matt Manent er kanskje ikke et spesielt typisk, men er like fullt relevant og interessant i denne sammenhengen). Det blir også ofte hørt i K-pop, popmusikk fra Sør-Korea som har oppnådd stor popularitet, også i engelsktalende land som USA (sjekk for eksempel gruppa Girls’ Generation). Flerspråklige tekster er også tradisjonelt sterkt representert i Melodi grand prix-sammenheng. Fra årets låtflora kan nevnes det franske bidraget Echo, og de russiske bestemødrene med låta Party for Everybody. Dette handler nok også i stor grad om å parre en opprinnelig identitet med internasjonalisering.

ix. En kanskje enda sterkere form for eksotisering handler rett og slett om å gå en stor omvei utenom engelsk, ved å lage et helt nytt språk, som er ‘internasjonalt’ på den måten at det ikke tilhører noen nasjon, og på den måten at ordene i det ikke har noen mening (som bare noen få ville hatt privilegiet av å forstå). Dette gjøres for eksempel av den kinesiske artisten Sa Ding Ding, og av den islandske artisten Sigur Rós.

Når de blir brukt på en smart måte av talentfulle mennesker, er slike grep som de som er beskrevet her fremdeles forholdsvis virksomme i kampen om oppmerksomheten, siden eksotisering enda ikke bedrives av en stor mengde artister (iallfall ikke vestlige artister). Ettersom kulturer og språk bringes i stadig nærmere kontakt med hverandre vil dette imidlertid kunne bli et mer utbredt fenomen.

c) Jobb med en konsulent

Enten man jobber med å perfeksjonere eller eksotisere, bør det å jobbe med en språkkonsulent være obligatorisk hvis man vil ta materialet sitt inn i studio, og spesielt, selvsagt, hvis man jobber konkret og seriøst opp mot lansering i ett eller flere engelskspråklige land.

  • Hvem bør konsulenten være?

Mange tekstskribenter/singer-songwriters bruker ‘uformelle konsulenter’ i prosessen – det vil si, vi spør en norsktalende venn vi vet er god i engelsk, eller vi spør en mer eller mindre tilfeldig engelsktalende person vi kjenner. Her lurer det noen farer:

– en ubetalt, ikke-profesjonell konsulent vil sannsynligvis ikke investere like mye i prosessen som en profesjonell aktør. Kanskje syns de oppgaven blir for vanskelig, og ‘hopper over’ de partiene der de er mest i tvil (de har jo uansett ikke betalt for å gjøre dette . . . ). Kanskje syns de det blir ubehagelig å si fra om ting de syns skurrer, og prøver å glatte over mest mulig for å beholde vennskapet med deg.

– en uformell konsulent som ikke har engelsk som morsmål vil sannsynligvis være like usikker i sin bedømmelse av korrekthet og emosjonell effekt av teksten som du selv.

– en uformell konsulent som har engelsk som morsmål har ikke nødvendigvis kompetanse til å analysere og beskrive språklige fenomener og å formidle problemer i teksten på en måte som gjør det tydelig for deg hvordan teksten bør endres.

Det det er behov for, er en profesjonell språkkonsulent med følgende egenskaper: a) Godt kjennskap til både norsk og engelsk (gjerne en helt tospråklig person, alternativt kan man tenke seg et tospann hvor begge kjenner begge språk godt, men har hvert sitt språk som morsmål); b) Ekspertise i analyse av språklige fenomener; c) Ekspertise i å formidle hva som er problemet med en tekst, og hva som kan gjøres for å forbedre den.

  • Hva bør han/hun bidra med?

Vedkommende bør ideelt være med fra teksten begynner å bli til. Det å bringe noen inn tidlig i prosessen kan spare en for den tunge jobben det kan være å endre på en tekst som allerede er ‘godt innsunget’. Han/hun er også selvskreven i studio, hvor vedkommende også bør gi råd i forhold til uttale, mm.

En profesjonell konsulent som skal jobbe grundig med en artist om disse tingene, vil koste penger, og det hele vil selvsagt ta ekstra tid. Både selvstendige artister og plateselskap vil dermed gjerne være i tvil om dette er vel anvendte ressurser, spesielt siden tekstene i popmusikk generelt ikke blir sett på som særlig viktige . . .

3. Etterord: Er poptekster (på engelsk) egentlig viktige?

Det er sannsynligvis helt riktig observert at tekstene i mye av popmusikken har en underordnet rolle i lytteopplevelsen. Dette er kanskje enda mer tilfelle i land hvor mesteparten av de tekstene vi utsettes for er på språk vi ikke forstår helt og fullt. Men dette betyr ikke nødvendigvis at teksten ikke er viktig. Generelt tror jeg det går an å si at en poptekst fungerer best når vi ikke legger merke til den. En tekst som ligger innafor normen (en tekst som er på et korrekt språk, bruker ‘de riktige’ klisjeene, handler om ‘det den skal handle om’, og er ‘akkurat passe’ kreativ) er en slik tekst. Når teksten avviker fra denne normen, begynner vi å legge merke til den. Innafor mainstream popmusikk blir teksten da et forstyrrende element; en flue i suppa.

I litt mer tekstentrerte sjangere i utkanten av pop-feltet (singer-songwriter, indie, etc.) er det mer åpent for eksperimentell tekstutforming, men her vil vel også de fleste være enige om at vi går inn i et område der teksten blir viktig, og dermed definitivt bør jobbes med. Enten bør engelsken komme seg godt ‘på plass’, eller man bør ta strategiske avgjørelser om å være språklig eksperimentell, og få hjelp til å forstå hva man kommuniserer når man benytter seg av ulike eksperimentelle grep (f.eks. eksotisering).

4. Oppsummering av tips

  • Bruke grammatikkbok
  • Bruke ordbok (‘herme’ eksempelsetninger)
  • Google fraser for å finne ut om de anvendes på engelskspråklige websider
  • Bruke ‘grammar check’ i Word
  • Bruke oversettelsesmetoden for å teste det følelsesmessige innholdet i metaforer
  • Bruke ‘det omvendte tankeeksperiment’ (hva om en artist hadde sunget dette til meg på mitt språk?)
  • Bruke fornorsket skriftlig engelsk?
  • Lage flerspråklige tekster?
  • Lage ditt eget (nonsens-)språk?
  • Leie inn en (eller flere) profesjonell(e) språkkonsulent(er)
Publisert i Valg av sangspråk | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Releasekonsert

3. mai 2012 på restaurant og bar Credo i Trondheim ble CD-en ‘Eg vandrar langs kaiane’ behørig ‘født’, ‘døpt’ eventuelt ‘sjøsatt’ med champagne og konsert foran et særdeles trivelig publikum – tusen takk alle sammen, for at dere kom og var med på dette!

Credo, 3. mai, 2012. Med Bjørn Alterhaug (bass), Kåre Kolve (sax), Ernst Wiggo Sandbakk (trommer), og Vigleik Storaas (piano).

En video med smakebiter fra konserten ligger nå ute på Youtube. Og – følgende kan selvsagt ikke nevnes for ofte – CD-en kan selvsagt lastes ned på iTunes, eller fåes fysisk ved henvendelse til annjo.k.greenall@ntnu.no, eller eventuelt ved oppmøte på mitt kontor på Dragvoll, NTNU, Trondheim. Vi håper jo selvsagt å bli kvitt så mange av disse babyene som mulig :).

Publisert i CD-prosjekt | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Dagen før dagen . . .

I går kom CD-ene i posten (jippi :)). Veldig spennende, eller antiklimaks? (Ambisjonene og perfeksjonismen som driver en til å få i land produkter kan også av og til være hemmende i forhold til deg å greie å glede seg over resultatet . . . ). Men nå kan jeg iallfall holde en av babyene i hånda for første gang:

Den er litt fin? Veldig flatterende med sånt rosa lys; vurderer å installere en slik lyspære på kontoret (og på badet hjemme):

Det har vært ei lang vandring – selve oversettelsene av Billie Holiday-tekstene til nynorsk to ca. 5 minutter, studioinnspillingen likeså, eller sånn oppleves nå iallfall dette i forhold til hvor tidkrevende alt rundt det har vært. Rundt to år, tok det – med svetting bak tastaturet og stadige skuffelser – å få istand finansiering av innspilling, og å oppnå tillatelser til innspilling av sangene med ny tekst. Forhåpentligvis vil det være verdt det.

Og i morgen braker det løs med slippfest på Credo i Trondheim! Sanneligen tror jeg at jeg tar CD-salget litt på forskudd og kjører på med en aldri så liten Champagne!

Publisert i CD-prosjekt | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar