Engelsk eller norsk i sangtekster?

Dette var tema fredag ettermiddag på Dei nynorske festspela i Volda, i slutten av juni, 2012. Der var kulturredaktør Jan H. Landro i samtale med undertegnede, tekstforfatter for Hellbillies og nyslått festspeldiktar Arne Moslåtten, og festspelutstillar og musiker Egil Olsen:

Foto: Vilde Moltudal

Dette er jo et gammelt tema og en stadig tilbakevendende debatt. Går det egentlig an å si noe nytt om det? Vi var innom en god del forskjellige aspekter i løpet av samtalen men mitt hovedbidrag var vel at det som bør avgjøre språkvalget – engelsk eller norsk – og eventuelt grad av ‘finpussing’ av engelsken – er hvilket publikum man sikter seg inn mot, slik jeg har skrevet om tidligere her i bloggen. En utøver har (minst) to hensyn å ta: Sin egen kunstneriske integritet, og publikums forventninger. Språkvalget har konsekvenser i begge henseende, og det kan derfor være en god idé å være seg bevisst hva man velger å ‘gjøre’ med språk.

Mine to samtalepartnere har begge tatt bevisste valg. Moslåtten skriver på Hallingdialekt, og blir slik en forpakter og formidler av et av mange norske mål som er i rask endring – det er kanskje ikke mange generasjonene om å gjøre før ingen lenger egentlig vet hva som menes med Ei krasafaren steinbu. Olsen har derimot valgt seg engelsk (et engelsk som det virker som han varierer litt alt etter hva slags effekt han ønsker å oppnå; som for eksempel i sangene Singer/Songwriter og Grow a Heart (den første av disse får meg forøvrig til å tenke på eksotisering, som er et fenomen jeg har skrevet om her inne tidligere)).

Når disse to reflekterer over valget de har tatt, så fokuserer Moslåtten blant annet på utfordringen med å skrive på norsk, som handler om at man er mer utsatt for kritikk fordi kravet til litterær kvalitet blir større, noe som kanskje kan dreie seg om at vi i motsetning til i engelskspråklige land ikke har noen særlig tradisjon for å skrive på en lettbeint, repeterende måte. På spørsmål om folk i Norge forstår Hallingdialekten svarer Moslåtten at dette ikke har vært noe problem i det hele tatt – etter hans erfaring er det å snakke en dialekt selv, likt med å ha en generell kompetanse på å forstå andre dialekter.

Olsen er helt tydelig på at valget av engelsk, for ham, som representant for en forholdsvis ‘smal’ stil, handler om å nå ut til et størst mulig publikum. (Det hører forøvrig med til historien at Olsen, til ære for publikum på Dei nynorske festspela, hadde oversatt sangene sine til nynorsk. Med hovedfokus på innholdet hadde Olsen oversatt disse sangene mer eller mindre direkte, slik at tekstene ikke lenger passet rytmisk til musikken, hvor da løsningen ble å deklamere dem – isteden for å synge – med musikken som bakteppe. Effekten var slående; direkte oversettelse er en effektiv måte å skape humor på, og Olsen framstod som sjarmerende lite selvhøytidelig).

Selv om man kanskje kan diskutere om det som kom fram i samtalen representerte noe direkte nytt, så ble det nå iallfall en hyggelig og interessant samtale. Og nettopp dette at den ble hyggelig – og ‘ikke-moraliserende’ (sitat samtaleleder Landro) – speiler kanskje en forholdsvis ‘ny’ atmosfære i debatten omkring engelsk i norsk nærings- og kulturliv. Fra en tidvis sterk skepsis til engelskens inntog og en opplevelse av usikkerhet omkring hva som vil skje med norsken i nær og fjernere framtid, har vi gradvis bevegd oss over i et landskap hvor engelsken, også blant ‘intelligentsiaen’ og kultureliten, betraktes ikke bare som noe uunngåelig, men også som noe formålstjenlig, og hvor man i stadig sterkere grad blir klar over at norsken tross engelskinnrykket står sterkt, og at en god språkpolitikk sannsynligvis vil være i stand til å sikre at dette vedvarer. Med andre ord så kan det være slik at vi er iferd med å bli mer språklig tolerante. At vi er i ferd med å bygge opp holdninger som innbefatter begreper som at flerspråklighet er en rikdom, heller enn en trussel. At flerspråklighet gir oss valgmuligheter og gjør oss klokere. (Og her er vi kanskje ved utgangspunktet for Språkåret som går av stabelen i 2013, under ledelse av Nynorsk kultursentrum).

Det som blir viktig å tenke på er imidlertid at slike holdninger og en slik retorikk (skal man tørre å kalle den politisk korrekt?) har en tendens til å ville undertrykke det faktum at det innenfor et slikt flerspråklighetslandskap alltid vil befinne seg et språklig hierarki. Og at for vårt vedkommende, så ligger engelsk der, om ikke på, så iallfall ganske nær toppen. Dermed så vil det nok være tilfelle at engelsken – om den ikke direkte truer norsken på livet – forårsaker andre, mer subtile problemer. Ett av disse problemene kan tenkes å være at man havner i en språklig underlegenhets- og kanskje også underdanighetsposisjon overfor engelskspråklige. At man ikke stiller like sterkt i konkurransen (for eksempel på den globale pop- og rockarenaen). På sikt kan det tenkes at dette problemet vil bli mindre prekært, ettersom antallet ikke-angloamerikanske engelskbrukere fortsetter å vokse, og ettersom land som Norge etterhvert får sine egne, ‘innfødte’, som har lært engelsk fra like tidlig av som norsk, og som dermed kan sies å ha (en variant av) engelsk som sitt morsmål. Men foreløpig er dette en reell problemstilling, som vi trenger mer forskning på, slik at vi kan få fram ‘nye’, og kanskje litt mer håndfaste svar på hva konsekvensene er, når vi velger engelsk. Spesielt med tanke på regjeringens varslede økte, internasjonale musikksatsning.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Valg av sangspråk og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s