Stoltenberg-engelsk i NATO – striesekk eller staselig språkbunad?

I takt med at den gjengse nordmanns ferdigheter i engelsk øker, rustes det til kamp mot de vi føler ikke holder mål. På nett diskuteres politikeres engelskkunnskaper så vokaler og konsonanter fyker, og Jens Stoltenberg er en av dem som har fått gjennomgå. På sol.no er det stort sett enighet om at det nesten er ”ingen i Norge som er like dårlige som Jens Stoltenberg i engelsk,” og på skravlesidene til nettstedet dinbaby tilbringes stundene der barnet sover med å snekre sammen uttalelser av typen: ”burde det ikke være et minstekrav for statsoverhoder at de klarte å beherske det engelske språket sånn noenlunde muntlig også??” Tross disse påståtte skavankene har Stoltenberg altså greid å lande jobben som generalsekretær i NATO, en stilling hvor man skulle tro at høy grad av mestring av internasjonal kommunikasjon er en forutsetning for suksess. ”NATOs generalsekretær må vite nøyaktig hva han sier,” påpeker Lars Molteberg Glomnes i Aftenposten 24. mars i år. Dette krever et godt utviklede fremmespråksferdigheter.

NATO har to offisielle språk, engelsk og fransk, og egne, interne mål på hvor stor grad av språkferdighet som kreves av stillingssøkere. For det primære språket, engelsk, omtales dette nivået som enten PROFICIENT eller, alt etter stillingens natur, som ADVANCED. Kommentatorer som de ovenfor vil nok nøle med å bruke disse termene for å beskrive Stoltenbergs engelsk, selv om noen av dem peker på at ordforråd og grammatikk da vitterlig ikke er så verst, det er bare uttalen som er skikkelig ille. Gjenspeiler dette de faktiske forhold rundt Stoltenbergs engelskprestasjoner?

Som de fleste av oss så kan ikke Stoltenberg konkurrere med morsmålsbrukere når det gjelder eleganse og språklig overskudd. Samtidig, når man lytter til intervjuer han har gjort, så hører man at språket hans i stor grad er grammatisk og idiomatisk korrekt. Som mange profesjonelle muntligspråkbrukere kommuniserer han enkelt, rent og effektivt, også når han snakker engelsk. Når det gjelder lydverk og intonasjon så merkes imidlertid en klar påvirkning fra norsk. Og dette provoserer enkelte kraftig. Ifølge én så blir dette ”frykteligt tungt” å høre på, muligens i betydningen vanskelig å forstå. Men for de fleste ser det ut til å handle om en form for skamfølelse. De syns det er ”flaut . . . rett og slett;” de blir ”pinlig berørt,” og syns det hele er ”skammelig.” Enkelte proklamerer sågar sin avsky – følgende er øverste, ordrette kommentar under en YouTubevideo som viser Stoltenberg som blir intervjuet av CNN:

This is the main reason why i’m leaving this country for good. Good i hate that accenct you have while talking english. Goodbye you messed up country. My new home is no longer Norway, it’s the States.

Å sende seg selv i landflyktighet er en rimelig sterk reaksjon som gir all grunn til å stille spørsmålet hvorfor vi reagerer så sterkt på norsk-engelsk uttale. En delvis forklaring får vi fra den indiske sosiolingvisten Braj Kachru som i sin modell plasserer Norge blant land som aldri har blitt kolonisert av en engelsktalende makt, og hvor språket først og fremst brukes som internasjonalt kommunikasjonsverktøy. I slike land er det en sterk tendens til at man orienterer seg mot britiske og amerikanske språknormer. Det at vi aldri har blitt invadert av dem gjør kanskje at vi kan tillate oss å være imiterende fans av disse kulturene som er så mye større og mektigere enn oss. Vi vil høres britiske eller amerikanske ut, selv om dette for de flestes vedkommende er uoppnåelig. Kanskje gjør dette oss hårsåre?

I tillegg har vi et rykte å leve opp til. I undersøkelse etter undersøkelse troner Norge på eller nær toppen av lista over land med god språkferdighet. Med andre ord handler det muligens også om en variant av den norske selvgodheten. Det er typisk norsk å være god – i engelsk. De som snakker språket med det vi oppfatter som dårlig uttale slår dermed sprekker i vårt kollektive, språklige selvbilde.

Kanskje er vi på vei mot å bli mer nyanserte: ”Jeg liker at nordmenn snakker med norsk aksent, framfor å gjøre forsøk på å høres ut som en amerikaner eller engelskmann,” sier én på dinbaby, og fortsetter: ”Kan ikke si jeg hører så veldig mye feil bortsett fra aksenten noe jeg finner sjarmerende. På lik linje med en franskmann som snakker med aksent…og en italiener.”

Mens sjarm selvsagt kan være et stikkord, så kan man kanskje også spørre om ’aksent’ til og med kan ha en praktisk funksjon? Våre politikere – som påfallende ofte utviser denne blandingen av god uttrykks- og kommunikasjonsevne og norskpåvirket uttale – er tilstede i internasjonale sammenhenger som representanter for sitt land. De utfolder seg i fora hvor tunge, lett gjenkjennbare afrikanske, asiatiske og russiske aksenter florerer. Det er med andre ord aksept for dette, og den norske uttalen utstyrer våre representanter med en slags språklig bunad som gjør det tydelig hvem de representerer. Overfor morsmålsbrukere signaliserer man i tillegg klart at man ikke er ute etter å konkurrere språklig. Prøver man å framstå som brite eller amerikaner er det altfor lett å ende opp med å framstå som en brite eller en amerikaner som har litt tungt for det. Ved å unngå å konkurrere språklig kan man flytte konkurransen over til andre elementer, for eksempel innholdet i det som blir sagt.

For politikere kan det altså være hensiktsmessig å ha en uttale som markerer deg som norsk, og som ikke-morsmålsbruker. For en politiker er dette ’god engelsk’. For andre typer aktører på den globale arenaen stilles det andre krav. Musikkartister, for eksempel, beveger seg innenfor en estetisk dimensjon hvor ideen om perfekt beherskelse av et verktøy – språklig så vel som musikalsk – står sterkt. Eventuelt ideen om bevisste brudd med kravene til perfeksjon. Poenget er at ’god engelsk’ kan være flere ulike ting. Det kommer an på hvem du er og hva du skal. Stoltenberg skal ut og tjene NATO. Vi ønsker språklig lykke til.

 

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

7 svar til Stoltenberg-engelsk i NATO – striesekk eller staselig språkbunad?

  1. olafhusby sier:

    Takk for at du tok opp dette. En innsiktsfull kommentar som jeg publiserer videre.

  2. Anna sier:

    Er det rart at vi ønsker å snakke engelsk på samme måte som de gjør i de landene som på en måte «eier» språket, britene, amerikanerne og de down under?

    • Nei, jeg syns ikke det er rart i det hele tatt. Men det kan være vanskelig for enkelte å oppnå en autentisk engelskuttale, og det er ikke nødvendigvis en fordel å ha en i absolutt alle situasjoner heller. Et banalt eksempel med en viss overføringsverdi til mer kompliserte situasjoner er min tysk: Siden jeg er en ‘papegøye’, kan jeg si noen få, enkle fraser med tilnærmet perfekt tysk uttale. Men hva gjør jeg da, når dama bak disken faktisk tror jeg kan å snakke tysk?? (Det kan jeg ikke!!)

  3. Anna sier:

    Og for ikke å glemme den viktige kulturelle påvirkningen disse landene øver på oss gjennom tv/film.

  4. Lene sier:

    Interessant. Det kan kanskje sammenlignes med vårt forhold til dialekter? Jeg deler.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s