Dylan-oversettelser – innspill til den norske språkdebatten?

Jan Erik Vold har gjort det. Ødeland Kvartal har gjort det. Håvard Rem og Åge Aleksandersen har gjort det. Arve-Gunnar Heløy og Tore Hestbråten har gjort det. Tom Roger Aadland gjør det fremdeles. Hva da? Gir ut plater med Bob Dylans sanger oversatt til norsk, selvsagt.

Den Nobelprisnominerte rockepoeten Bob Dylan fylte 75 år i år. Dette legger tydeligvis ingen hindringer i veien for et høyt aktivitetsnivå – i mai 2016 kom hans siste plate, Fallen Angels, hans trettisjuende studioalbum. Fansen demonstrerer et like høyt aktivitetsnivå. Både i Norge, Skandinavia og resten av verden oversettes Dylans sanger som aldri før. Det fins album med innspilte Dylan-sanger på godt over 20 språk.

Det nyeste norske tilskuddet til denne albummengden er fra i år, en oversettelse av hele Dylans Blonde on Blonde, et av artistens mest bejublede dobbeltalbum, som i år har 50-årsjubileum. Den norske versjonen av albumet er det den vestlandske singer-songwriteren Tom Roger Aadland som står for. Aadland ga også i 2009 ut et album med Dylans sanger – den gangen var det albumet Blood on the Tracks (1975) som i sin helhet fikk en norsk overhaling, og ble til Blod på spora.

Det er ingen tvil om at for artisten selv, og for svorne Dylan-fans, så representerer slike oversatte album nok en måte å dvele ved Dylans produksjon på. Men hva trenger vi andre disse albumene til? Ett svar på dette spørsmålet handler om at sangoversettelser generelt, og Dylan-oversettelser spesielt enten implisitt eller eksplisitt utgjør bidrag til en viktig, norsk språkdebatt.

Engelsk er i dag et språk de aller fleste (dog ikke alle) nordmenn forstår godt. Derfor får i prinsippet så å si all oversettelse fra engelsk et språkpolitisk skjær. Så lenge vi oversetter fra engelsk, definerer vi det som et ’fremmed’ språk.

Og når sangoversetterne oversetter fra engelsk, så avslører de også noe viktig for alle som hører på – nemlig det at dette velkjente språket fremdeles har en fremmedhet over seg. Selv om vi forstår det godt, føler vi ikke nødvendigvis betydningene like intenst som når vi hører og leser morsmålet. Dette har sammenheng med det vi ser hos mange av de som aldri ville bannet på norsk, men likevel ser ut til å kunne koste på seg et lite ’shit’, eller ’føkk’ innimellom. Noen sangoversettere  er seg også bevisst på denne effekten. Den norske Sting-oversetteren Kjell Inge Torgersen uttalte til Stavanger Aftenblad i forbindelse med utgivelsen av albumet Aks av gull: ”Vi forstår godt engelsk i Norge, likevel tror jeg vi kan miste noen nyanser av tekstene så lenge vi ikke hører dem på vårt eget morsmål” (10. Oktober 2005). Men uansett om sangoversetteren er seg dette bevisst eller ei, blir framføringer av sangoversettelser alltid en form for språkpolitikk i praksis, fordi den skaper kontraster mellom den opprinnelige, kjente musikken og teksten og klarheten i det norske, som avdekker, og bringer fram i dagen.

’Morsmålet’ er for Kjell Inge Torgersen, slik det også er for Tom Roger Aadland, nynorsk, koplet opp mot artistens egen vestnorske dialekt. Og spesielt i Torgersens uttalelser blir det tydelig at det ligger en språkpolitisk tanke bak oversettelsesprosjektet: ”I Noreg fins det mange sinte målmenn – og nynorsk er nettopp språket for kjenslene. Dveling krevjer nynorsk. Bokmål brukar me i nettbanken” (abcnyheter.no 2. Juni 2006). Torgersen bruker prosjektet sitt til å aktivt agitere for nynorsk, noe som av og til støttes ivrig fra sidelinja (les: YouTube): ”Syns det er fantastisk bra at artister som han her synger på nynorsk, bruk dialekten til det den er verdt!!!”. Samtidig faller måten Torgersen gjør dette på noen tungt for brystet: ”at nynorsk er ”språket for kjenslene” og at ”dveling krever nynorsk” er selvsagt språksjåvinistisk sludder og gjør bare vårt vakre sidemål en bjørnetjeneste i en tid hvor det er under fornyet angrep” (groove.no 7. November 2006).

For Torgersen er sangoversettelse en måte å bedrive språkpolitikk på, og både uttalelsene og sangene hans skaper engasjement og debatt. Og selv om Dylan-oversettelsene har ført til mindre hissig språkdebatt, er likevel slike praksiser viktige, for å vedlikeholde søkelyset på det engelske språkets rolle i det norske kulturlivet, på forholdet mellom bokmål og nynorsk, og på de norske dialektenes stilling. Oversettelse innebærer å velge den målformen eller varieteten det skal oversettes til, og dette valget er aldri hundre prosent nøytralt. I tillegg til valget mellom bokmål og nynorsk, så vil det for mange være et alternativ å synge på sin egen dialekt. Når det gjelder Dylan-oversettelser i Norge, så har ulike oversettere valgt ulikt. Jan Erik Vold benytter et muntlig Oslo-språk, Håvard Rem oversatte tekstene til bokmål og Åge Aleksandersen oversatte disse videre til trønderdialekt, og det nyeste tilskuddet på stammen, Johan Aarstein & Ida Løvheim, synger Dylan på nordnorsk dialekt. Slike prosjekter minner oss på at vi, til tross for at vi har omfavnet det engelske språket, fremdeles er et land der dialekter står sterkt. Sangoversettelse, og framføringen av oversettelser, blir en arena hvor man kan uttrykke slike språkholdninger, og kanskje også kjempe for sitt ståsted.

 

 

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Valg av sangspråk og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s