Eg vandrar langs kaiane

Endelig, endelig, endelig . . . så kommer altså CD-en. Den 3. mai slippes ‘Eg vandrar langs kaiane’, med gjendiktninger til norsk av tekster/sanger fra Billie Holiday sitt repertoir. Dette er et prosjekt jeg har jobbet med siden 2009, da ideen om å sette min akademiske interesse for oversettelse ‘ut i livet’ gjennom å oversette et sett med sanger jeg alltid hadde drømt om å synge, for alvor begynte å ta form. En sniklytt på tittelsporet fra plata er tilgjengelig her.

Ellers vil jeg akkurat nå bare gjerne vise fram et bilde av musikerne som er med. I tillegg til å være veldig, veldig pene, så er de også ubeskrivelig dyktige – deres ‘gjendikting’ av det musikalske kan rett og slett ikke annet enn anbefales.

Bakerst fra venstre: Bjørn Alterhaug (bass), Ernst Wiggo Sandbakk (trommer), Kåre Kolve (saxofon) og Vigleik Storaas (piano). Foran: Annjo K. Greenall (vokal).

Publisert i CD-prosjekt | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Norske artisters bruk av engelsk

‘Skurrer det’ i norske pop/rockartisters engelsk, og har dette muligens noe å si for deres sjanser for suksess på det angloamerikanske musikkmarkedet? Dette er temaet for en kronikk som ble publisert i Dagbladet den 19. april 2012, og som det ble en del oppmerksomhet og debatt rundt i ettertid (se relevante lenker nederst i artikkelen).

Dagbladet lagde en sak på dette temaet i samme nummer hvor ulike aktører ble intervjuet; jeg ble invitert til debatt i flere radiokanaler, og kronikken på nett ble selvsagt behørig kommentert av de som lot seg engasjere. Basert på dette, så er det tydelig at selv om det er mange som tenker i lignende baner som meg, så er det også mange som ikke lar seg overbevise av argumentasjonen. Det hele ser ut til å koke ned til to hovedinnvendinger, som jeg her prøver å formulere noen korte(!) motsvar til (enklere å gjøre dette skriftlig, syns jeg, enn når man sitter med ørene under et klamt headset i radiostudio og noen sier ‘kjør debatt’):

1. ‘Norske artister er ikke dårlige i engelsk’

Dette er en innvending som i bunn og grunn ikke er noen innvending mot det jeg skriver i kronikken (og ellers mener), da jeg faktisk er av den oppfatning at mange norske artister – og spesielt de jeg nevner i kronikken – er ganske så gode i engelsk, både når det gjelder uttale og tekstlig. De som er virkelig dårlige i engelsk ville det ikke falt meg inn å skrive om, det ville blitt ren hets. De artistene jeg plukket ut som eksempler, er artister som framstår som om de har mulighet til å ‘komme helt fram’ i språklig forstand, og mine intensjoner i kronikken er – tross noen tabloidifiserende grep, selvsagt, for å få det hele på trykk! – i all hovedsak konstruktive. Jeg tror nok denne innvendingen (‘Norske artister er ikke dårlige i engelsk’) kanskje heller er et resultat av Dagbladets overskrifter (påstander om at jeg og andre skulle mene at Bertine Zetlitz, Susanne Sundfør og LidoLido skulle ha ‘hjelpeløs engelsk’, og at de ‘får stryk’ (av noen gitte autoriteter) i språket). Dette gjenspeiler da altså ikke mine meninger og det som står i kronikken. I tillegg tror jeg nok de fleste vil være enige i at når man skriver på fremmedspråk, så kan man fort ende opp med et og annet som skurrer her og der.

2. ’Man trenger ikke bra engelsk for å lykkes internasjonalt’

Her spørs det hva man mener med ’internasjonalt’. Mitt poeng er helt klart at hvis man ønsker å lykkes med engelskspråklig musikk i Norge, eller et hvilket som helst land i verden der engelsk ikke er morsmålet, så har sannsynligvis engelsk-nivået ikke så mye å si (selv om dette blir mindre og mindre sant for land som nettopp Norge, hvor den generelle kompetansen i engelsk har økt mye de senere årene. En av de norske journalistene som intervjuet meg kunne fortelle at hun og hennes venner ofte opplever å føle seg direkte flaue når de lytter til musikken til enkelte artister som bruker engelske tekster).

’Problemet’ – hvis det er et problem – oppstår, som jeg påpeker i kronikken, overfor britiske, amerikanske og andre engelskspråklige markeder og publikum fra andre land der de har engelsk som morsmål. Også her vil imidlertid enkelte påstå at ’kvaliteten’ på engelsken ikke har noe å si. De kan gi eksempler på artister som har klart seg godt, og som ikke har ’perfekt’ engelsk. Og dette fins det selvsagt eksempler på. Selv nevner jeg Abba i kronikken, og prøver å få fram at det sannsynligvis er mange faktorer som spiller inn når det gjelder hva som skal til for å lykkes i disse markedene – og at det sannsynligvis kan variere hvilke faktorer som ’har mest makt’ i en gitt situasjon. Jeg nevner også Bjørk, som spiller på sin eksotiske bakgrunn – dette kan gjøres, og gjøres, i større og mindre grad av artister, og kan fungere som en garanti for at man framstår som autentisk, heller enn som en litt blekere, ’nesten-perfekt’, kopi av originalen.

Det fins mange interessante enkelteksempler man kan diskutere (uten at jeg skal gjøre det her og nå), og vi er nå inne på et felt hvor det helt klart trengs mer forskning og mer debatt. Det handler om muligheten for en balansert kulturutveksling, og om våre muligheter for eksport til store, viktige markeder. Man kan velge å gå ut fra at alle andre faktorer er viktigere i forhold til denne kulturutvekslingen og eksporten, men hvis man mener at språk ikke spiller noen rolle, så er man, i henhold til det vi allerede vet om språk, på ville veier. I likhet med maleri, litteratur, klær, musikk, osv., så er språk et tegnsystem hvor våre valg i forhold til hva vi vil uttrykke kommuniserer et klart og tydelig budskap overfor en tilskuer/tilhører om hvem vi er, og hva vi vil. Hvis vi bare slenger på oss et eller annet om morgenen, så mister vi kontrollen over hvordan vi blir oppfattet. Hvis vi bare slenger sammen en tekst, mister vi også slik kontroll. Dette kan selvsagt være helt greit på en vanlig hverdag, men hvis intensjonen er å framstå som ’salgbar’, så sier det seg selv at det en slik innstilling kan være ganske så motproduktiv (hvis det fins et slikt ord på norsk . . . ??).

Siste ord er forhåpentligvis ikke sagt om dette, og jeg ser fram til eventuelle kommentarer om temaet, fra de som enda ikke har fått nok.

Jeg har planer om å legge ut noen råd og tips, her på bloggen, etter hvert, til de som ønsker å skrive sangtekster på engelsk. For vi skal jo selvsagt ikke slutte med det. Det er fint med alle artister som ønsker å bruke sitt eget språk (de blir det visst flere og flere av, ifølge artikkel i Dagbladet, lørdag 21. april), men engelsken er her tross alt for å bli, det er et språk alle yngre generasjoner i Norge i dag er født og vokst opp med, det er en del av vår identitet. Nå er det bare på tide å finne ut hvordan vi kan gjøre engelsken til et enda mer produktivt redskap for de tingene vi ønsker å gjøre med språket, her hjemme, og ute i verden.

Lenker:

Publisert i Valg av sangspråk | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar